Er dette begynnelsen?

De siste to dagene har jeg hatt milde "mensen-smerter”, men de har kommet og gått, så jeg har ikke vært for optimistisk.

I dag, (Torsdag den 10 Desember) derimot, våknet jeg i halv ni tiden av ordentlig ubehagelige "mensen-smerter”, inkludert en sår rygg. Jeg forsøkte å fortsette å sove, men var altfor rastløs og sulten, så nå (10:42am) har jeg spist frokost og sitter i stua og koser meg med frokost-tv, og Internett. Smertene kommer å går ca. hvert 15 minutt, men det er foreløpig helt uproblematisk. Det skulle ikke forundre meg om dette fortsetter inn i morgendagen, men jeg håper å møte vår lille datter eller sønn allerede i kveld/natt. Greg ligger fortsatt å sover. Jeg vekket han da jeg våknet av krampene for å fortelle at jeg tror det begynner å skje noe i dag, men at det foreløpig er veldig ”levelig”. Greg virket ikke helt overbevist, for jeg har sagt dette ofte de siste to dagene.

Oppdatering 3:12pm. Krampene har avtatt litt, kommer fortsatt hvert 15 minutt (av og til hvert 30 minutt), men de er liksom mildere. Greg er veldig søt, han leser foedsels-stoff, og forteller meg at han føler seg skikkelig nervøs (”shitting bricks”). Han har tydd til sportsmetaforer fra hans yndlingssport, Cricket, og mener han føler seg som da han stod på sidelinjen og ventet på å gå inn på banen i en viktig kamp. Jeg må le! Vel, tok meg etter dette en lur.

Oppdatering 6:20pm. Krampene kom sterkere tilbake når jeg la meg ned, det samme gjorde ryggsmertene. Har kost meg i senga med Arthur, har sovet litt til og fra, og nettopp fått ristet brød på senga. Skal snart hoppe i dusjen, for deretter å gå ned til puben hvor det hver Torsdag er masse mennesker og en sjanse til å vinne penger, basert på tilfeldig trekning av våre medlemsnummer. Det hadde vært noe i disse tider! Det skal bli deilig å komme seg ut av huset litt, men Greg har lovet å ikke drikke mye.

Oppdatering 11:33pm. Det var hyggelig å se alle på puben. Jeg timet ikke krampene (kan jeg kalle dem rier enda?) mens jeg var der, men vi er nå hjemme igjen, og jeg har kramper hvert 8-10 minutt. De er litt kraftigere, men fortsatt ikke noe å skrive hjem om (på tross av at det er nettopp det jeg gjør). Vi er allikevel veldig spente. Alle vi har snakket med i kveld som har gått gjennom en fødsel, mener at det burde skje i løpet av natten eller morgendagen. De er overrasket over at jeg har så regelmessige kramper og er så rolig. Nå skal jeg kose meg med litt pasta Arrabiata, og så skal jeg forsøke å få meg litt søvn. Jeg føler meg fantastisk, Greg ser ut som et forlorent lite barn, han har et kronisk sjokkert og engstelig ansiktsuttrykk, men sier at han gleder seg også.

God natt!

Oppdatering Fredag 11. Desember 1:57pm. La meg halv tre om natten i går, men riene var så ubehagelig at det var vanskelig å sove. Ringte mamma kvart over tre, og vi hadde en kjempehyggelig samtale. Takk for det, mamma! Var så deilig å høre at hun er så glad og spent. Våknet et par ganger om natten og morgenen. Greg stod opp i titiden, ordet med varmeflaske på ryggen min og gav meg mer plass i senga. Heaven! Har sovet til å fra til ett tiden, da morgen til Greg kom en liten tur. Hun gav meg mange oppmuntrende ord og en ”lykke til” klem, før hun dro til legen. Jeg har nå hatt frokost, og skal snart til min ukentlige jordmorvisitt. Riene mine dukker fortsatt opp hvert 7-12 minutt, og er stadig sterkere, så det blir spennende å høre hva de sier.

Oppdatering 6:22pm. Hadde en positiv jordmorvisitt. Babyen’s hode er så langt nede i bekkenet som det kommer (kjempegodt tegn), og jordmor mener at det er veldig sannsynlig at jeg føder i natt. Etter at vi kom hjem igjen la jeg meg i senga for en cowboystrekk, og riene roet seg helt ned, så jeg er ikke helt overbevist. Nå som jeg sitter oppe igjen, kommer riene hvert 5-10-15 minutt. Stadig vondere, særlig i ryggen!

Oppdatering 10:07pm. Greg og jeg har kost oss med quiche og ostekake. Jeg har dessuten fått ryggmassasje, så alt er fryd og gammen. På tross av at riene ikke er altfor vonde, så blir jeg fort sliten, så nå skal jeg hoppe i loppekassa og lese litt. Forhåpentlig får jeg sove litt mer i natt.

... Nei, det gikk ikke. Klokken er nå to om natten, og jeg har fortsatt ikke sovnet. Vel, vel, gleder meg til å våkne i morgen og forhåpentlig ”get this show on the road”.

Oppdatering Lørdag 12 Desember 6:19am. For en natt. Lå og kastet på meg fra to til halv fire. Måtte deretter stå opp fordi riene var for vonde når jeg lå. De kom stadig hurtigere og jeg vurderte å ringe sykehuset (instruksen er å ringe inn når riene er i intervaller mellom 3-5 minutter), problemet var bare at riene ikke var regelmessig rundt 5 minutter. Enkelte ganger var det opptil 7 minutter mellom dem. Jeg bestemte meg for å hoppe i dusjen, som viste seg å være en velsignelse. Vel, på en måte. Riene forsvant, og på tross av at kroppen var glad for dette, så er det jo stikk i strid med hva jeg forsøker å oppnå. Merkelig nok; med en gang jeg hoppet ut av dusjen igjen, så var riene tilbake, men fortsatt uregelmessige. Klokken nærmet seg halv fem, og jeg var på dette tidspunket så trøtt at jeg hoppet i senga igjen. Har nettopp stått opp igjen fordi smertene er for store når jeg ligger, men vet fortsatt ikke om jeg burde ringe sykehuset enda. Vil ikke virke som en idiotisk førstefødende. Er bare litt engstelig for at det plutselig er for sent, med tanke på at jeg har hatt rier så lenge nå. Hvem vet hvor ”klar” jeg egentlig er!?! Lite trolig, men dog.

Ringte sykehuset rett før 7am, og snakket med en veldig hyggelig resepsjonist som fortalte meg at jord mødrene som starter morgenvakt snart vil ringe meg tilbake rundt klokken10 hvis jeg fortsatt ikke har hurtigere rier og allerede er innlagt. Hun fortalte meg at de ofte tilbyr kvinner med lang fødsel en smertestillende tablett og sovepiller hvis de er helt utslitte. Det er slik jeg føler meg nå, og jeg er ikke engang i ”ordentlig” i gang! Husket ikke engang mobilnummeret mitt, når hun spurte. Men jeg er allikevel i relativt godt mot, og veldig spent. Gleder meg veldig til vi er på sykehuset i trygge hender, begynner å bli skikkelig lei av kåken vår. Tror jeg skal gå en liten tur med Arthur i nabolaget, for å komme meg ut, og benytte meg av tyngdekraften.

Oppdatering 8:45am. Turen var nydelig, solen skinner fra skyfri himmel, og det er så fredelig der ute. Møtte ei venninne på vei hjem; det var deilig å snakke med noen andre enn Arthur, som jeg har gjort i hele natt. Hehe. På vei hjem ringte også Sue, en av jord mødrene på vakt. Hun ønsker at jeg skal komme inn om ca. en time, uansett hvor ofte riene mine kommer. Det var en lettelse å høre. Jeg tror ikke jeg order å oppdatere mer før fødselen, så neste skriveri blir nok for å annonsere ankomsten. Nå skal jeg forsøke å få i meg frokost, men føler aller helst for å spy. Ønsk meg lykke til!

Lovers

Greg og jeg har hatt mye moro den siste tiden. Vi er ikke voksne å regne før ungen ankommer!

PS: To dager til termin.

Baby Shower

Som dere vet har jeg aldri vært fan av egne celebrasjoner; bursdager, konfirmasjon, etc. Særlig om jeg er nødt til å organisere slike begivenheter selv. Har derfor vært veldig bestemt på at jeg ikke ønsket meg baby shower.

Nå er det engang slik at jeg har veldig standhaftige og lure studievenninner. De insisterte på at vi måtte møtes for en post-uni celebration hos Gemma. Men så viste det seg i stedet at jentene hadde organisert baby shower, med masse deilig mat, avslappet stemning og kjempesøte gaver. Planen var egentlig å vandre ned til en park i nærheten for å ha piknik, men det var nesten førti grader ute, så vi koste oss inne i stedet.

Jeg er så takknemlig for alle de gode menneskene jeg har rundt meg!

Noen bilder av ting & tang

Sykehus-bagen!

Nå har jeg så mye tid til å forbedre meg at jeg har gått litt av skaftet, og snart ikke har mer å gjøre. Håper Max eller Lilly kommer tidligere enn planlagt! Her er noe av innholdet fra sykehus bagen min. Jeg har ikke inkludert klær og toalettsaker (selv om alt dette også er i boks), kun hjelpemidler til fødselsen:

- ”Birth Skills” skrevet av Juju Sundin, en fantastisk bok om diverse aktiviteter man kan benytte under fødselen for å tolerere smerten bedre. (mange av gjenstandene fra sykehus-bagen min kommer fra denne boken)

- Svamper som Greg kan bruke til å fukte/tørke meg med under fødselen.

- Bobleplast (jeg har alltid likt å leke meg med bobleplast) til å ”sprekke” og fokusere på når jeg har veer.

- En kam som jeg kan benytte til å klemme hard i hånden når jeg har sterke veer. (visse punkter i hånden er visstnok gode å stimulere for smertelindring)

- Et rytmeinstrument som Greg kan bruke til å få meg til å fokusere på noe annet enn smerte.

- En massage-duppeditt for å lindre ryggsmerte.

- Stressballer (den blå og den gule lukter deilig) til å fokusere på, ved å slå mot hverandre, presse, osv.

- Noen av mine favoritt musikere (Jeff Buckley, Bo Kaspers Orkester, Mozart og Queen) så jeg kan synge med for full hals når det stormer som verst. Eller ikke.

- Frukt og nøtt energi-bar snacks. Pakker også ned Gatorade.

Bilder fra Nelson Bay

Her er noen bilder fra vår ”Babymoon” i Nelson Bay. (Siste romantisk ferie som par før familie forøkelsen er et faktum) Flere bilder kommer senere fra et annet kamera.

Vi har hatt et fantastisk opphold i Nelson Bay, som er en liten søvnig kystby tre timer nord for Sydney. Vi var veldig heldige med været, det var strålende sol og nærmere 40 grader hver dag. Vi gjorde derfor stort sett ikke annet enn å kose oss på stranden. Det var så deilig å komme seg vekk fra storbyen og bare være oss to; vi var som nyforelskede igjen! Det er utrolig hvor annerledes mennesker utenfor Sydney lever. Alle er så vennlige og har tid til å slå av en prat. Både Greg og jeg har innsett at Sydney ikke er særlig godt for sjelelivet eller blodtrykket, så nå håper vi at Greg kan få seg jobb et annet sted. Med meg er det ikke så vanskelig, sosionomer er det behov for overalt.

Advarsel: dette er en grom-kjedelig bloggpost!

Nå nærmer vi oss fødsel med stormskritt. Jeg er 36 uker på vei, neste uke er jeg full termin, så nå kan lille Lilly eller Max komme når som helst. Min termin er den 6. Desember, ergo kan vi vente oss en liten skytte. Jeg har alltid trodd at min førstefødte kom til å føres inn i en lang rekke av skorpioner i familien, har derfor en snikende følelse av at vår lille kommer et par uker for tidlig. Det er nok bare en tåpelig liten ønsketenkning, så ta meg ikke på ordet.

Så, på torsdag greide jeg endelig å levere den 5000-ords oppgaven som skulle vært levert en uke tidligere. Det vil si at jeg endelig har fullfoert sosionomutdannelsen min vel, om jeg ikke stryker på den siste oppgaven. Den store bragden har ikke helt sunket inn enda, fordi jeg har hatt så mange andre ting i tankene.

Er fortsatt ganske besatt av denne nestingen; det er sikkert min måte å ivareta en slags kontroll i en situasjon hvor jeg snart kommer til å ha veldig liten kontroll. Denne helgen har jeg ryddet og vasket huset, og handlet inn ting og tang for sykehus-bagen. (musli-bars, Gatorade, diverse toalettsaker, massageball, maracas- for meditasjon, nattkjoler, ulekre amme-bh’r og alt annet du kan tenke deg!) I dag dro dessuten Greg, svigermor og jeg ut for å handle babyutstyr. Vi endte opp med å kjøpe ny barnevogn, en ”bag” til å bære nurket i, en bouncer (vuggestol?) og en stellebords- ”madrass”. Jeg hadde naturligvis glemt å skrive ned madrass størrelsen på baby sengen vår, så vi dro derfra uten madrass. Neste helg skal vi gjøre de resterende innkjøp, så vi er helt klare.

I morgen skal Greg og jeg reise til Nelson Bay, to timer unna. Svigermor har spandert et firedagers opphold på et nydelig hotell ikke langt fra stranden. Dette blir vår siste ferie som et (relativt) ungt og fritt par, før vi blir foreldre, og hverdagen setter inn.

Nå må jeg tilbake til pakkingen. Lev vel, kjente og kjære.

Arthur på Eventyr

30 Uker!

Nesting

Så min nye besettelse er rydding, (eller ”nesting” som det kalles; visstnok en ganske vanlig fase av graviditeten). Det er logisk nok at man har behov for å rydde og forberede seg til den lilles ankomst, men når man GLEDER seg til å begynne på et nytt prosjekt (for eksempel organisere alle bøker alfabestisk og i følge sjanger), og i tillegg er besatt av tanken på å sniffe rengjørings midler, ja da begynner det hele å bli litt ekstremt!

Så nå rydder jeg huset; nevrotisk, manisk og kjempefornøyd. Med tanke på at jeg aldri har vært den ryddigste og mest organiserte, så nyter jeg forandringen og passer på å få unnagjort så mye som mulig, før det blir for tungt. Min besettelse er i grunn ganske praktisk, med tanke på at vi må flytte i midten av januar, noe som betyr storrengjøring. Med et lite spedbarn sier det seg selv at dette ikke kommer til å bli enkelt!

Så langt har jeg (med noe hjelp fra Greg, naturligvis):

• Sortert våre sommer og vinterklær, deretter pakket bort, kastet eller gitt klær til frelsearmeen.
• Organisert babyklaer og andre baby
• Kastet Gregs gamle dobbeltseng, en vaskemaskin og diverse annet skrot.
• Ryddet ut av hele gjesterommet, (inkludert fjernet Greg’s rot i skap og skuffer, og deretter vasket dem)
• Satt på minst fire klessvasker om dagen.
• Ryddet ut av vår enorme bokhylle, tørket støv av hver eneste bok. (midlertidig plassert i pappesker planlegger å organisere bøkene etter at bokhyllene er vasket og flyttet rundt)
• Ryddet ut av tv-benken, sortert og tørket støv av hver eneste cd og dvd.

Fremtidige prosjekter:

• Rydde ut av kontoret (forløping en oppbevaringsplass for masse skrot).
• Ommøblere enkelte rom og sette opp barneseng og annet babyutstyr.
• Rydde ut av kjøkkenskap og hyller, og vaske kjøleskap.

Min tidsfrist er mandag, for da kommer Gregs familie på barbecue.

 

Over og ut!

Rødt Naturfenomen

Våknet i dag til et vakkert men ubehagelig naturfenomen; en støvstorm med ørkensand dekket Sydney og halve staten vi bor i. Sanden har visstnok reist 1500 kilometer til Sydney, og luftforurensingen var målt til 1500 ganger det normale nivået; visstnok den verste støvstormen som har blitt registrert i Australia noensinne. Ingen jeg snakket med har sett noe lignende. Kollektivtrafikk var innstilt, og mange mennesker holdt seg hjemme fra jobben. Jeg hadde en presentasjon i dag, (den siste i min bachelor-grad!) så jeg måtte dessverre inn til universitetet; heldigvis bor jeg bare fem minutter unna. Det var utrolig vanskelig å puste (selv inne) men innen fire timer var det meste av sanden borte.

Har lagt ved noen bilder, fra nettavisen Sydney Morning Herald. Enjoy!

Jeg tror jeg elsker Australia! Jeg vet jeg elsker Greg!

Min foedselplan!

Denne planen er nok litt uklar, men jeg poster den allikevel!

My Birth Plan

Sandra Gudem Christensen

Due Date: 6^th. December 2009

Partner: Gregory Paul Bigelow

My Birth Plan is prepared for Normal Vaginal Delivery

Support persons: Greg

Place of Birth: RPA Birth Centre

Procedures and Labour

• Maintain mobility
• I prefer no restrictions (Eat and drink to my comfort)
• I would like to choose my positions for pushing and giving birth- all fours/squatting etc.
• I do not want to deliver in the supine position
• I want to be able to labour in the shower/birthpool

Monitoring

• I do not wish to have continuous foetal monitoring unless it is required by the condition of the baby
• In the event that I require or have chosen foetal monitoring, I prefer use of the Doppler

Pain-relief

• I plan to give birth naturally without medication.
• I am however aware of my options for analgesic pain relief and will ask for it I feel it is needed.

Normal Childbirth (vaginal delivery)

• I would like to have the baby placed on my stomach/chest immediately after delivery.
• Please dim the lights for the birth
• I would appreciate having the room as quiet as possible during labour and when the baby is born.
• I want to be allowed time for bonding and breastfeeding prior to all newborn checks (weighing and measuring).

Placenta

• I want a natural 3^rd stage. I do not want an injection of Syntocinon after the delivery to aid in expelling the placenta unless I am heavily bleeding. 
• I want to wait until the umbilical cord stops pulsating before clamping, to allow my baby to receive the valuable blood and iron stores.

Episiotomy

• I do not want an episiotomy - prefer to tear
• Local Anaesthesia ok (for repair)

Induction/Augmentation

• I wish to be free of time limits and not have my labour augmented unless in a medical emergency.
• I would prefer to be allowed to try changing position and other natural methods before any induction is administered.
• If I require Syntocinon, I would like a very low dose, to be increased gradually and slowly. Once my labour is established I would like to choose to stop the dose being increased, lower the dose or stop the drip to allow my body to continue to labour without artificial oxytocins.
• I prefer to be cannulated in my right hand/arm

Complications & Caesareans

• Unless absolutely necessary, I would like to avoid a Caesarean birth
• In the case of medical emergency leading to caesarean delivery I would prefer:

- Spinal/epidural anaesthesia

- I would like my partner present in the theatre/recovery room

- Pictures to be taken

- Screen lowered to view birth

- Touch the baby

- Cord to be clamped only once it has stopped pulsating

- partner to cut cord

- To have skin to skin contact with my baby in the theatre as well as in recovery

Bedre sent enn aldri!

Jeg er totalt besatt av tanken på å bli forelder, tenker på vår lille hele tiden, leser baby bøker, besøker baby- nettforum og forbereder meg som best jeg kan. Allikevel er jeg skikkelig håpløs på å oppdatere denne bloggen. Det er bare så lite fristende å sette seg ned å skrive, når dagene er så lange og alt er bare (salig) kaos.

Jeg avsluttet mitt fire måneders praksis ved Cumberland Psychiatric Hospital for litt over en måned siden. Ble grunnet svineinfluensa sendt hjem den siste måneden, da universitetet var engstelig for at jeg skulle bli smittet! Så i stedet fikk jeg kontor på universitetet, og fikk som oppgave å utvikle et 5 ukers educational/support gruppeprogram for psykiatriske pasienter. (med manual for sosionomene på Cumberland) Det var et temmelig stort og overvedende prosjekt, men jeg koser meg når jeg kan rette all min oppmerksomhet mot ett prosjekt, og gjøre grundige undersøkelser. Og som en bonus slapp jeg å tilbringe mer tid med kyniske psykiatere, sykepleiere og sosionomer. (Det vil ikke si at alle var udugelige, men det var trist å observere hvordan flertallet av bemanningen var påvirket av for mange år i et råttent system, og har sluttet å se pasienter som medmennesker.)  Noen behandlet pasienter som dyr, og det har jeg vanskelig for å tolerere. Dessuten det går stikk i strid med min rolle som sosionom. Dessverre var det slik at veldig mange tolererte slik oppførsel, en av disse var min sosionom supervisor. Heldigvis møtte jeg mange fantastiske pasienter, med mot, styrke og fantastiske livshistorier. Jeg er fortsatt veldig interessert i en karriere innenfor “mental health”, men tror ikke et sykehus er noe for meg. Jeg er alt for “alternativ” for et konservativt maktsystem, for sta til å la meg pille på nesa av eldgamle “eksperter” i sykehusfrakk, og tie stille nå jeg ser urett. Jeg ønsker å sove godt om natten, og det har jeg planer om å fortsette med!

Vel, nok om dette. Nå et jeg tilbake på skolebenken (har ca. 6 uker igjen av utdannelsen min) og der trives jeg. Det begynner å bli ganske mye tyngre (bokstavelig talt) å være fysisk aktiv for tiden. Ikke fordi jeg er så stor og tung, men fordi jeg har pustebesvær, lavt blodtrykk (føler meg derfor ofte svimmel) og prolaps i ryggen, som gjør det litt vanskelig for meg å gå. Sexy! Men jeg føler meg veldig harmonisk og balansert i knollen, og det er det viktigste. Jeg tror det er viktig å ikke tenke på graviditet som en sykdom, selv om det er nettopp det mange vil ha deg til å tro!

Jeg er nå 28 uker gravid, og offisielt i mitt siste trimester. Greg og jeg er så spente, stolte og forelskede at jeg tror vi gjør andre kvalme. Vi føler så utrolig mye kjærlighet for den lille som konstant roerer seg i magen, og snakker stort sett ikke om annet. For to uker siden dro Greg og en venn (som også skal bli far for aller første gang) på en kurskveld (fødselforberedelser) for vordene fedre, holdt på puber rundt om i Sydney. Gregs kjærlighet for øl og den lille er stor, så jeg tenkte at et “pappa-enkvelds-kurs” på pub måtte være midt i blinken. Ganske riktig, Greg kom hjem to timer senere med stjerner i øynene, utrolig inspirert og stolt over sin egen rolle under fødselen. Han hadde til og med tatt notater! Og dessuten hadde han sett en video av en fødsel, og var visstnok blitt rørt til tårer. (Shocking!) I ettertid har vi sett enda flere fødsels-videoer på youtube, så nå er han spesialist å regne.

Når det gjelder vår bossituasjon, så tok vi i dag endelig en beslutning. Vi hadde i utgangspunktet bestemt oss for å flytte ut i slutten av september, men har ikke klart å finne oss et sted å bo. (Hvem vil gi et ungt par uten økonomisk trygghet, med to husdyr og en unge på vei, en sjanse?) Dessuten var de fleste stedene skikkelig rottereir. Så vi har bestemt oss for å bli her vi er til slutten av januar (når eieren av stedet vårt flytter inn igjen) selv om det kanskje kan bli et lite helvete å finne et sted å bo/flytte med et nyfødt barn. Vel, beggars can’t be choosers! Og utrolig nok; akkurat da Greg skulle til å sende eiendomsmegleren en mail for å spørre om vi kunne fortsette å bo her, så oppdaget han en email fra eiendomsmegleren, med et spørsmål om vi kunne fortsette å bo her, hvis de reduserte leieprisen fremover, med 500 kroner i uka! Vi kunne ikke tro hvor heldige vi er! Så nå kan vi begynne å rydde ut av en av soverommene for å lage barnerom. Og når familien kommer på besøk rundt juletider, så vet vi hvor vi kan “plassere dem”. Det blir nok en Bed & Breakfast nedi gata. Og julemiddag blir det ute i hagen vår, selv om nabokjerringa som bor over oss sikkert kommer til å henge ut av vinduet å klage, slik hun alltid gjør. Jeg skrev forøvrig et saftig og rasende tre siders brev for en stund siden, og har ikke hørt en lyd siden. Her er et kort utdrag:

“We never throw parties but occasionally have a friend over, although this is happening less frequently now that you live here. We have also completely stopped using our lovely garden. We do however talk, laugh and have the occasional fight. It's called living. 

“It has become apparent to all of us that you have quite a low threshold when it comes to tolerating neighbours, and this makes me question what sort of expectations you had when moving to Glebe. We have lived in the building for quite some time (Greg for nearly 5 years), have both lived upstairs and downstairs, with neighbours and housemates from all walks of life. Greg used to live above a family with two children who were running around and screaming night and day; we had two twenty-something girls living above us, who threw parties every other weekend. Not once did we or other neighbours complain. We all seemed to share a common understanding of what it means to live in old, poorly insulated flats, and how to cope with the consequences of living in Glebe. With student accommodation, Department of Housing accommodation and plenty of pubs nearby, we have to tolerate the diversity that such establishments bring to our community. Not only should we tolerate it, we should embrace the diversity and be appreciative of what the place has to offer, because all of the above is exactly what makes Glebe so unique and charming. There has been a lot of talk about how the old, eccentric soul of Glebe has been lost, due to the influx of wealthy professionals who just want to live neatly and quietly… I rest my case.”

“These days we spend most of our time at home being frustrated and anxious, and feel that our privacy somehow has been invaded. I am finding the situation ironic, considering that we have lived in many shared households, and still been able to keep it on friendly terms with our flatmates and neighbours. When you live in your own place, you don’t expect to have to tip toe around and feel so uncomfortable. When we are visiting friends in the neighbourhood these days, it always amazes us how loud their television appears, or how the lovely gathering of people in someone’s backyard is allowed to keep going into the night. I suppose the answer is that most people are quite tolerant.”

“We have not made any complaints about the above issues until now, because I suppose we are less confrontational and more selective about our battles than you are. It has however become apparent that this is an unfruitful approach with you.

We have loved living here, but this living situation has become so unbearable for us that we have asked Ruth and the real estate agency if we can move out as soon as possible. Congratulations on your effort.”

Oh dear, det kan nok tenkes at mine hormoner tar litt overhand noen ganger, men det får så være.

Nå kaller kjøleskapet, men jeg lover å poste noen bilder snart!

Smask.

23 Uker!

Nå er det alfor lenge siden jeg har oppdatert bloggen vår! Har hatt så mye å gjøre på ”jobben” (utplasseringen), og grunnet svineinfluensa-utbrudd for to uker siden, har jeg blitt sendt hjem for å jobbe på et prosjekt den siste tiden før utplasseringen er ferdig. Jeg jobber for øyeblikket med å utvikle et 6 ukers gruppeprogram for psykiatriske pasienter . Skriver manual for harde livet, det er nemlig meningen at sosionomene skal kunne holde disse terapigruppene etter at jeg har forlatt åstedet! Jeg liker meg godt når jeg kan være litt kreativ, samt gjøre research, men har kun to uker igjen og er lettere panisk. Men jeg har blitt bevilget mitt eget kontor av fakultetet mitt, så har et godt arbeidsmiljø og  kan jobbe fleksible timer. Etter at utplasseringen er ferdig må jeg tilbake til skolebenken i to måneder, er ferdig med bachelor graden den 29 Oktober. Har termin den 6. Desember, så har litt over en måned til å ”slappe av” før livet snus på hodet. Gleder meg!

Over til Spud;

Nå er det helt fabelaktig å være gravid! Jeg er så lykkelig at jeg nesten er sprekkferdig, det føles ut som at jeg har preparert for dette helt siden jeg var liten! Det er utrolig hvor raskt morgensyken forsvant etter første trimester. Nå har jeg masse energi, spiser godt (jeg har helt dilla på melk, frukt og alt annet som er sunt, noe som bidrar til mitt velbehag om dagen) Og som nevnt tidligere; jeg føler meg faktisk mer ”jordet” og rasjonell enn jeg noensinne før har vært, til og med min evne til å takle stress (jeg pleide å vare katastrofal) er bedre enn pre-graviditet, og det på tross av at jeg har mye  å være stresset over. Blir fortsatt rørt til tårer annenhver dag, men slik har jeg jo alltid vært!

Den som virkelig har fått kjenne på hormonell ubalanse er Greg, stakkars! I følge research er det ganske vanlig at menns hormoner ofte blir påvirket når partneren er gravid; at de produserer mer østrogen, og derfor opplever mange av de samme graviditetssymptomene. Greg har gått opp i vekt, er alltid sliten, sipper som en ungpike og er blitt skikkelig ”nurturing”; han passer på meg, Arthur og Charles som om vi skulle være gull verdt (og det er vi jo!) og blir helt øm i hjerterota hver gang han ser en unge. Og Greg og jeg har det skikkelig godt, jeg elsker den hårete jævelen mer og mer for hver dag som går. Men jeg tror det er på tide at han går til legen snart, han er bare så flau over ”problemet” sitt. Lite vet han at jeg annonserer hans graviditetssymptomer over nettet for alle mine landsmenn å se! Hehe.

Spud på sin side har blitt skikkelig aktiv, sparker og slår flere ganger om dagen. Vi vet ikke om vi venter oss jente eller gutt; jeg klarte å motstå fristelsen da vi hadde en ultralyd for tre uker siden. Vel, det vil si; jeg spurte ikke sonagrafen  direkte, men forsøkte i stedet å ”lure” henne til å forsnakke seg. Synes jeg  hørte at hun sa ”she” på et tidspunkt, men det er nok bare wishful thinking!

Ellers er  det lite å rapportere om for øyeblikket. Vi ønsker å flytte snarest (skal egentlig flytte ut i slutten av september) grunnet den nevrotiske, usympatiske damen som bor over oss. Håper å finne et nytt sted snart, det er bare så vanskelig å finne et rimelig toroms leilighet/hus i Sydney hvor vi kan ha husdyr. Vel, det årner seg nok!

Masse kjærlighet fra tjukka!

Ultralyd- 19 uker

Dette er lille Max, Ella eller Lilly -19 uker gammel!

kjærlighet

Magen- 17 Uker!

Her er bilder av magan for to uker siden! Naa er jeg 19 uker, og har blitt ganske mye stoerre. Poster flere bilder senere. Skal til ny ultralyd etter helgen, hvor vi kan finne ut om vi venter oss soenn eller datter. Jeg klarer ikke aa bestemme meg om jeg oensker aa finne ut eller ikke. Greg vil desidert vente til foedsel, men jeg er sprekkferdig av nysgjerrighet. Forhaapentligvis klarer jeg aa holde meg i skinnet. Har forresten paa foelelsen av at vi venter oss ei jente.

Naa maa jeg hoppe i loppekassa.

Vår lille.

Her er 3-D ultralyd bilder fra i dag. (Sjekk ut bildet av fotsålene!) Barnet vårt er 12 uker, ca 6 cm.lang og jeg er nå ferdig med mitt første trimester. Etter å ha tittet nøye på fosteret og blodtester, fortalte sonagrafen vår har hun ikke sett et mindre risikofylt testresultat på ukevis. (Angående Down syndrom og andre kromosomrelaterte diagnoser) Det var fabelaktig å høre.

 

17 Mai i Sydney

Her er noen bilder fra min foerste 17 Mai feiring siden 2005, (Og Greg's foerste 17 Mai feiring noensinne!) samt et filmklipp av sjoemanns-presten's dans.

Jeg var litt motvillig, men Greg mente det var paa tide at jeg sosialiserer litt med nordmenn igjen, og introduserer han til vaare vannvittige tradisjoner. 

Vi moette resten av norsk-folket ved Darling Harbour og vandret i tog gjennom gatene, med  korpsmusikk og det hele. Alt i alt var vi visstnok rundt 700 nordmenn. Deretter var det oppmoete i en park, med boller og leker for barna. Senere paa dagen tok vi en ferje til den norske sjoemannskirken i Manly, hvor det var flere taler, musikk, og salg av vafler, poelser etc. 

Alt i alt en fabelaktig dag, og jammen ble det ikke litt grining paa baade Greg og meg. 

Testing, Testing

Her prøve-sitter gromgutta Arthur og Charles  barnevogna.

Det er litt pinlig å innroemme kjøp av barnevogn allerede, med tanke på at jeg bare er 11 uker på vei. Men vi klarte rett og slett ikke å dy oss. Det var stas å gjøre noe festlig i forbindelse med graviditeten, for å ta fokuset vekk fra kjedelige symptomer. Nu gå går alt så mye bedre!

Skal til ny ultralyd om litt over en uke, og det blir spennende!

Har forresten fått kulemage, på tross av at jeg har gått ned 5 kg på 11 uker. Poster nok bilder snart, men er litt småflau over den ekshibisjonistiske posering dette vil innebære.

10 Uker- Ultralyd

Min nye besettelse

Ebay er forresten min nye besettelse, i går oppdaget jeg en barnevogn i verdi av rundt 1700 kroner for 100 kroner. Det var kun startprisen, men da ingen andre bød, vant jeg gromkuppet!

Steelcraft Acclaim Reverse Handle:

- Suitable for a child from birth to 4 years. - The reverse handle allows you to watch your baby or lets your baby enjoy the same view as you whilst strolling - Multiple position backrest provides maximum comfort - 8 lockable swivel wheels for easy off-road travel featuring unique anti wobble wheels provide a smooth and comfortable ride for your baby - Removable seat pad, soft head support and shoulder pads - Large basket with zip opening for added security and easy access - Includes boot cover, mesh cover and storm cover Om det viser seg at den er udugelig, så er det ikke all verden. I mine glansdager som vill og bekymringsløs student ville jeg ha svidd av samme beløp i løp et av en helaften på pub’en!

Til Nå

Jeg er nå visstnok nesten ti uker på vei, og føler meg litt bedre enn jeg har den siste måneden. Jeg har hatt kronisk heldags-kvalme, og vært så trøtt at jeg ikke har klart og holde meg oppe på beina etter 8 om kvelden. Slett ikke enkelt når jobber på akutt psykiatrisk avdeling og ikke er hjemme fra jobb før i halv syv tiden! Togturene til og fra jobben har vært en nervepirrende opplevelse, særlig med tanke på at jeg er så overfølsom til parfyme, kaffe og svette armhuler om dagen. Spypåsan har vært en flittig venn, for å si det slik. Det som er så flott med disse symptomene, er at Greg og jeg konstant er påminnet om at jeg har en liten spire i magen. Når det gjelder ”cravings”, så har jeg blitt veldig lidenskapelig opptatt av jogurt. Sett bort fra joghurt, så dreier det seg mer om hva jeg IKKE lenger kan spise. Kvalmen det veldig enkelt å holde meg unna kaffe, vin, sigaretter og alt annet som er fali'! Føler meg sunnere enn på lenge, så alt er godt.

Det som er enda flottere, er at jeg har blitt booket inn ved "Royal Prince Alfred Birth Centre", som er en veldig populær fødestue i et flott sykehus. Fødestuen følger et naturlig opplegg, med doulas og jordmødre i stedet for doktorer, og med så lite smertestillende som mulig. Om det blir for tøft, blir jeg naturligvis overført til den mer kliniske fødselsavdelingen, så du trenger ikke uroe deg, mamma.

Og alle legebesøk inkludert fødsel er dekket av NAV, så det er gromt!

Nå må jeg ta oppvasken!