Bedre sent enn aldri!

Jeg er totalt besatt av tanken på å bli forelder, tenker på vår lille hele tiden, leser baby bøker, besøker baby- nettforum og forbereder meg som best jeg kan. Allikevel er jeg skikkelig håpløs på å oppdatere denne bloggen. Det er bare så lite fristende å sette seg ned å skrive, når dagene er så lange og alt er bare (salig) kaos.

Jeg avsluttet mitt fire måneders praksis ved Cumberland Psychiatric Hospital for litt over en måned siden. Ble grunnet svineinfluensa sendt hjem den siste måneden, da universitetet var engstelig for at jeg skulle bli smittet! Så i stedet fikk jeg kontor på universitetet, og fikk som oppgave å utvikle et 5 ukers educational/support gruppeprogram for psykiatriske pasienter. (med manual for sosionomene på Cumberland) Det var et temmelig stort og overvedende prosjekt, men jeg koser meg når jeg kan rette all min oppmerksomhet mot ett prosjekt, og gjøre grundige undersøkelser. Og som en bonus slapp jeg å tilbringe mer tid med kyniske psykiatere, sykepleiere og sosionomer. (Det vil ikke si at alle var udugelige, men det var trist å observere hvordan flertallet av bemanningen var påvirket av for mange år i et råttent system, og har sluttet å se pasienter som medmennesker.)  Noen behandlet pasienter som dyr, og det har jeg vanskelig for å tolerere. Dessuten det går stikk i strid med min rolle som sosionom. Dessverre var det slik at veldig mange tolererte slik oppførsel, en av disse var min sosionom supervisor. Heldigvis møtte jeg mange fantastiske pasienter, med mot, styrke og fantastiske livshistorier. Jeg er fortsatt veldig interessert i en karriere innenfor “mental health”, men tror ikke et sykehus er noe for meg. Jeg er alt for “alternativ” for et konservativt maktsystem, for sta til å la meg pille på nesa av eldgamle “eksperter” i sykehusfrakk, og tie stille nå jeg ser urett. Jeg ønsker å sove godt om natten, og det har jeg planer om å fortsette med!

Vel, nok om dette. Nå et jeg tilbake på skolebenken (har ca. 6 uker igjen av utdannelsen min) og der trives jeg. Det begynner å bli ganske mye tyngre (bokstavelig talt) å være fysisk aktiv for tiden. Ikke fordi jeg er så stor og tung, men fordi jeg har pustebesvær, lavt blodtrykk (føler meg derfor ofte svimmel) og prolaps i ryggen, som gjør det litt vanskelig for meg å gå. Sexy! Men jeg føler meg veldig harmonisk og balansert i knollen, og det er det viktigste. Jeg tror det er viktig å ikke tenke på graviditet som en sykdom, selv om det er nettopp det mange vil ha deg til å tro!

Jeg er nå 28 uker gravid, og offisielt i mitt siste trimester. Greg og jeg er så spente, stolte og forelskede at jeg tror vi gjør andre kvalme. Vi føler så utrolig mye kjærlighet for den lille som konstant roerer seg i magen, og snakker stort sett ikke om annet. For to uker siden dro Greg og en venn (som også skal bli far for aller første gang) på en kurskveld (fødselforberedelser) for vordene fedre, holdt på puber rundt om i Sydney. Gregs kjærlighet for øl og den lille er stor, så jeg tenkte at et “pappa-enkvelds-kurs” på pub måtte være midt i blinken. Ganske riktig, Greg kom hjem to timer senere med stjerner i øynene, utrolig inspirert og stolt over sin egen rolle under fødselen. Han hadde til og med tatt notater! Og dessuten hadde han sett en video av en fødsel, og var visstnok blitt rørt til tårer. (Shocking!) I ettertid har vi sett enda flere fødsels-videoer på youtube, så nå er han spesialist å regne.

Når det gjelder vår bossituasjon, så tok vi i dag endelig en beslutning. Vi hadde i utgangspunktet bestemt oss for å flytte ut i slutten av september, men har ikke klart å finne oss et sted å bo. (Hvem vil gi et ungt par uten økonomisk trygghet, med to husdyr og en unge på vei, en sjanse?) Dessuten var de fleste stedene skikkelig rottereir. Så vi har bestemt oss for å bli her vi er til slutten av januar (når eieren av stedet vårt flytter inn igjen) selv om det kanskje kan bli et lite helvete å finne et sted å bo/flytte med et nyfødt barn. Vel, beggars can’t be choosers! Og utrolig nok; akkurat da Greg skulle til å sende eiendomsmegleren en mail for å spørre om vi kunne fortsette å bo her, så oppdaget han en email fra eiendomsmegleren, med et spørsmål om vi kunne fortsette å bo her, hvis de reduserte leieprisen fremover, med 500 kroner i uka! Vi kunne ikke tro hvor heldige vi er! Så nå kan vi begynne å rydde ut av en av soverommene for å lage barnerom. Og når familien kommer på besøk rundt juletider, så vet vi hvor vi kan “plassere dem”. Det blir nok en Bed & Breakfast nedi gata. Og julemiddag blir det ute i hagen vår, selv om nabokjerringa som bor over oss sikkert kommer til å henge ut av vinduet å klage, slik hun alltid gjør. Jeg skrev forøvrig et saftig og rasende tre siders brev for en stund siden, og har ikke hørt en lyd siden. Her er et kort utdrag:

“We never throw parties but occasionally have a friend over, although this is happening less frequently now that you live here. We have also completely stopped using our lovely garden. We do however talk, laugh and have the occasional fight. It's called living. 

“It has become apparent to all of us that you have quite a low threshold when it comes to tolerating neighbours, and this makes me question what sort of expectations you had when moving to Glebe. We have lived in the building for quite some time (Greg for nearly 5 years), have both lived upstairs and downstairs, with neighbours and housemates from all walks of life. Greg used to live above a family with two children who were running around and screaming night and day; we had two twenty-something girls living above us, who threw parties every other weekend. Not once did we or other neighbours complain. We all seemed to share a common understanding of what it means to live in old, poorly insulated flats, and how to cope with the consequences of living in Glebe. With student accommodation, Department of Housing accommodation and plenty of pubs nearby, we have to tolerate the diversity that such establishments bring to our community. Not only should we tolerate it, we should embrace the diversity and be appreciative of what the place has to offer, because all of the above is exactly what makes Glebe so unique and charming. There has been a lot of talk about how the old, eccentric soul of Glebe has been lost, due to the influx of wealthy professionals who just want to live neatly and quietly… I rest my case.”

“These days we spend most of our time at home being frustrated and anxious, and feel that our privacy somehow has been invaded. I am finding the situation ironic, considering that we have lived in many shared households, and still been able to keep it on friendly terms with our flatmates and neighbours. When you live in your own place, you don’t expect to have to tip toe around and feel so uncomfortable. When we are visiting friends in the neighbourhood these days, it always amazes us how loud their television appears, or how the lovely gathering of people in someone’s backyard is allowed to keep going into the night. I suppose the answer is that most people are quite tolerant.”

“We have not made any complaints about the above issues until now, because I suppose we are less confrontational and more selective about our battles than you are. It has however become apparent that this is an unfruitful approach with you.

We have loved living here, but this living situation has become so unbearable for us that we have asked Ruth and the real estate agency if we can move out as soon as possible. Congratulations on your effort.”

Oh dear, det kan nok tenkes at mine hormoner tar litt overhand noen ganger, men det får så være.

Nå kaller kjøleskapet, men jeg lover å poste noen bilder snart!

Smask.